Det er først når du gjør noe som rører noe i deg - at du virkelig er i vekst.
Våge å gå selv om du ikke kjenner veien
er noe jeg skrev i notatboka mi 16.03.2026. Men det var også noe jeg gjorde ubevisst våren 2025.
Jeg var sykemeldt fra jobben som pedagog, diagnotisert utbrent og omsorgstrett. Jeg satt hjemme, alene, og kjente på skammen. Tenk at jeg ikke mestret livet.. jeg som alltid hadde full kontroll.
Følelsene var nesten ikke eksistrende, fordi jeg var så sliten. Jeg hadde ikke overskudd til å føle noe. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle komme meg ut av det jeg sto i, men jeg visste at jeg måtte gjøre noe.
Jeg kunne ikke legge meg ned og bare være apatisk, det falt ikke naturlig for meg.
**
Så jeg la ut et innlegg på linkedin. Jeg sminket meg, og tok på meg noen pene klær. Jeg tenkte bare "fake it till you make it".
Jeg var desperat etter noe, men jeg ante ikke hva. Det var som om vårsola ga meg en kraft, til å gjøre dette. Jeg var utslitt, men kjente også på en drive, en slag indre drivkraft, om at jeg måtte gjøre noe.
Så jeg tok bilde, og la ut et innlegg på linkedin " vil du ta en kaffe med meg".
Jeg var ærlig i innlegget at jeg ante ikke hva jeg ville med dette, men at jeg kjente på at jeg trengte noe. Så jeg inviterte til en kaffe.
**
Jeg la ut innlegget, og var så nervøs. Jeg klarte ikke sitte hjemme, så jeg måtte gå meg en tur.
Tenk om ingen svarte. Hva i alle dager hadde jeg gjort - dette var galskap. Hva holdt jeg egentlig på med. Hvorfor i alle dager skulle noen orske å prate med meg?
Tusen tanker gikk gjennom hodet mitt mens jeg gikk tur. Jeg hadde på musikk på full guffe, og jeg gikk - raskt - nervøs og med en spenning. Et lite håp.
Pling.. musikken ble avbrutt..
Pling- pling - pling..
Jeg turte ikke sjekke hva det var. Jeg bare fortsatte å gå.
Når jeg kom hjem tok jeg fram telefonen. Akkurat som om den var kjempe skummel og at den innhold noe farlig. Forsiktig åpnet jeg opp linkedin.
Og der..
Svarene lyste opp mot meg.
Jeg hadde våget å gjøre noe skikkelig ukomfortabelt. Jeg puttet meg selv ut i offentligheten- med fullt navn.
Og vet du hva.. Det ble starten på et helt nytt liv for meg.
Jeg hadde våget å gjøre noe - som for meg var helt utenkelig- jeg hadde lagt ut et innlegg som var synlig med navn og bildet. Jeg følte meg så naken, men så var responsen helt overveldende.
Jeg fikk 1 fysisk møte, og flere digitale samtaler. Med folk i inn og utland. Folk som delte av sine erfaringer, som sto i ulike ting i livet, og som gladlig delte små tips, folk jeg burde kontakte osv osv..
Jeg gikk ut av komfortsonen, jeg våget å gjøre noe selv om det føltes ubehagelig ut. Og jeg vokste på det.
Et tips til deg i dag er:
Våg å se på deg selv i et metaperspektiv - et blikk utenfra der du står. Hva ser du? Hva kjenner du på?
Kanskje gir det deg et perspektiv på noe som du ikke har tenkt på. Kanskje får du en aha opplevelse - eller kanskje kjenner du på en stor takknemlighet - du er akkurat der du skal være.
Så ta et lite minutt og kjenn på takknemligheten. Du er her akkurat nå, du lever, du er tilstede i et trygt land. Du har det ganske godt - sånn egentlig. Bare kjenn på hva du er takknemlig for og ta det med deg inn i dagen. Hvem vet hva som lurer rundt neste sving?
Alt godt,
Katrine
Habika coaching AS ¤ www.habikacoaching.no
Kjenner du på noe, men ikke helt vet svarene. Ta kontakt for en uforplikende samtale- kanskje kan jeg hjelpe deg der du står akkurat nå.
Sjekk ut https://calendly.com/habikacoaching/blikjent
Svar