Beethoven spiller i bakgrunnen mens jeg skriver dette,
og det er ikke tilfeldig.
Jeg har alltid likt å høre på klassisk musikk når jeg studerer – det gir en ekstra boost til fokuset, en slags ro som skjerper tankene på samme tid. Det er noe med de store komponistene som gjør at hjernen bare... faller på plass.
Og jeg har siden lært at det faktisk har et navn: ankring.
Å ankre en følelse eller en tilstand i kroppen betyr at du kobler en bestemt opplevelse – musikk, en bevegelse, en duft – til en indre tilstand. Slik at kroppen husker den // og at du kan hente den frem igjen når du trenger den.
For meg er det klassisk musikk til konsentrasjon og arbeid. Men jeg har også en helt egen spilleliste som gir meg energiboost – den bruker jeg alltid før jeg skal gjøre noe nytt. Nettverksmøter. Arrangementer. Ting som kjennes litt for store ut. Jeg spilte den til og med før jobbintervju.
Det morsomme er at jeg bare trodde jeg likte musikk. Jeg visste ikke at jeg faktisk brukte et verktøy - go figure.
Og det er jo litt det ankring handler om – at vi gjør det allerede, uten å vite hva vi driver med. Forskjellen er bare at når du vet hva det er, kan du bruke det bevisst.
Du kan skifte mindset på minutter.
Gå fra å være amper og laber til oppgiret og klar – bare ved å sette på den ene sangen, og gjerne riste litt løs på kroppen i tillegg. Dobbelt så effektivt, og mye mer gøy enn det høres ut som. Men er du en av fotballfansene akkurat nå – er du kanskje allerede der.
HURRA for Norge! Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke er en av dem som følger med på fotball til vanlig. Men den feberen som herjer akkurat nå – den er umulig å ikke bli smittet av. Og mens jeg satt og kjente på den kollektive gleden av 4-1, begynte jeg å tenke:
Trodde de på det selv?
Trodde spillerne, for ett eller to år siden, at dette var mulig? Mest sannsynlig ikke – ikke i de eksakte detaljene. De hadde en drøm, en retning, en indre ild. Men å se for seg akkurat dette resultatet, akkurat den kampen, akkurat det øyeblikket? Nei. Det er ikke slik drømmer fungerer.
Og slik er det jo for deg også.
Du har kanskje en drøm – en visjon, et ønske om noe mer. Men du kan ikke alltid se for deg nøyaktig hvordan den skal utspille seg. Kanskje er drømmen å dra til Bali, eller en kjærestetur til Italia. Kanskje er det å hoppe i strikk, å sykle Norge på langs, eller noe du ikke engang har satt ord på ennå. Uansett hva du drømmer om, vet du ikke helt utfallet. Og det er akkurat slik det skal være. Vi trenger ikke detaljene – vi trenger det store bildet. Visjonen. Følelsen av at noe er mulig.
For ett år siden visste jeg ikke hva jeg drømte om, jeg visste bare hva jeg ville bort fra.
Og det er jo gjerne slik det starter – ikke med en klar plan, men med en tydelig følelse av nok. Vi vet ikke alltid hva vi vil. Men vi kjenner veldig godt hva vi ønsker mindre av. Jeg ville bort fra stresset. Fra hamsterhjulet.
Fra å alltid vite nøyaktig hvordan uka mi skulle se ut, time for time, dag for dag. Det var ikke et vondt liv – det var bare ikke mitt. Og nå lever jeg i en drøm jeg ikke visste at jeg hadde!
Ukene er ikke planlagt til det fulle lenger, men det dukker stadig opp nye muligheter. Ikke fordi alt er planlagt og kontrollert. Tvert imot. Fordi jeg har begynt å si ja. Selv når hele kroppen skriker "fare fare fare"
Og den skriker, la meg si deg det.
Det er nemlig slik hjernen vår er skrudd sammen. Det som er nytt, er skummelt – ikke fordi det er farlig, men fordi hjernens oppgave er å holde deg trygg. Den søker det kjente, det erfarte, det forutsigbare. Så når du skal holde det møtet for første gang, delta på det arrangementet, snakke med fremmede i et rom fullt av mennesker – da kjenner du gjerne hjertet pumpe litt ekstra. Hvem vil du treffe? Vil noen snakke med deg? Er det du sier relevant, eller vil folk gå lei?
Det er ikke svakhet. Det er biologi.
Og nå prøver jeg selv noe nytt – hele tiden. Fordi jeg har blitt Katrine 2.0. Coach og mentaltrener. Gründer av Habika Coaching. En identitet jeg ikke hadde for ett år siden, og som fortsatt føles ny på kroppen. Hverdagen min består av veldig mye "første" – første klient, første webinar, første lansering, første photoshoot. Det er krevende og utrolig givende på samme tid. Og det krever at jeg tar meg tid til å integrere det som skjer.
Å integrere betyr for meg å gi kroppen og hodet mulighet til å forstå hva de har stått i. Å ikke bare løpe videre til neste ting, men faktisk kjenne etter: hva skjedde her, hva lærte jeg, hva er jeg blitt?
I går gikk jeg opp på fjellet med frokosten for å gjøre akkurat det. Meg helt alene, uten noen forstyrrelser. Og energien - uten energien er ingenting mulig.
Og du som sitter her og leser dette nå.
Kanskje kjenner du igjen noe av det jeg beskriver. Den følelsen av å vite at noe må endre seg, men ikke helt vite hva eller hvordan. Den indre stemmen som sier at det finnes noe mer – hvis du bare tør å lytte til den.
Jeg har vært der. Jeg er fortsatt der, på mange måter. Men jeg er stødigere nå. Og det er akkurat det jeg hjelper andre med.
Hvis du er nysgjerrig på hva som faktisk holder deg igjen – ikke overflaten, men det som sitter dypere. En time avsatt til deg - kun deg. Du trenger ikke ha svar klare, du trenger ikke vite hva du vil. Du trenger bare å møte opp.
👉 Book din plass her:
 |
Eller – hvis du bare vil svare på denne e-posten og fortelle meg hvor du er akkurat nå – gjør det. Jeg leser alt, og jeg svarer alltid.
Fordi livet er for kort til å vente på den rette dagen.
Katrine 🌱
Svar